Væringer

Litt morsom historie om våre forfedre her på søndagskvelden.

Hvem var væringene?

Etnisk opprinnelse: Hovedsakelig skandinaviske (mest svenske), senere også dansker, nordmenn og angelsaksere.

Betydning: “Væring” kommer trolig fra det norrøne væringi, som betyr “edsvoren følgesvenn” eller “lojal alliert”

Tidslinje over væringene:

700–800-tallet: Væringer (skandinaviske handelsmenn og krigere) reiser langs elvene i Øst-Europa (Dnjepr og Volga).

De driver med handel, plyndring og leiesoldattjeneste.

Etablerer handelsruter mellom Østersjøen og Svarte-/Kaspiske hav.

Ca. 860-tallet: Kievriket blir til.

Væringer ledet av personer som Rurik etablerer kontroll over slaviske stammer i Novgorod og senere Kiev.

Dette danner grunnlaget for Kievriket, forløperen til dagens Russland, Ukraina og Hviterussland.

988: Væringgarden oppstår.

Fyrst Vladimir den store av Kiev konverterer til kristendommen og sender 6 000 væringer til den bysantinske keiseren Basil II som del av en allianse.

Disse blir grunnlaget for den elitære Væringgarden — keiserens personlige livvakt.

1000–1200-tallet: Garden når høyden av sin makt.

Væringgarden blir kjent for sin lojalitet og kampstyrke.

De kjemper i felttog over hele det bysantinske riket — i Italia, Det hellige land, og mot normannere, arabere og tyrkere.

Etter 1066 (Normannernes erobring av England) slutter mange angelsaksere seg til garden.

1204: Det fjerde korstog – Konstantinopel plyndres

Væringgarden forsvarer byen, men Konstantinopel faller for latinske korsfarere.

Det bysantinske riket fragmenteres, og garden mister makt.

1261: Det bysantinske riket gjenopprettes Konstantinopel gjenerobres, men garden er nå svekket og mindre preget av skandinavisk innflytelse.

Etter hvert rekrutteres den mer lokalt, og betydningen avtar.

1453: Konstantinopel faller

Det bysantinske riket går under etter osmanernes erobring.

Væringgarden forsvinner helt i etterkant.

Fakta: Foretrukket våpen: Tohåndsøkser, som skapte frykt hos fiender.

De risset runegraffiti i Hagia Sofia – noen merker er fortsatt synlige i dag.

Kjent for ekstrem lojalitet til keiseren — i motsetning til andre tropper deltok de sjelden i statskupp.

Fordi de var utlendinger, var de pålitelige og uavhengige av lokale maktspill.